Åpen publisering og akademisk frihet

Open access skal gjøre forskning gratis for folket. Men hva skjer når forskerne selv må betale for å komme til orde?

Denne uken la en arbeidsgruppe oppnevnt av Kunnskapsdepartementet frem sine forslag til Nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til forskningsresultater. Vi trenger en kritisk og gjennomtenkt implementering av retningslinjene for å unngå alvorlige konsekvenser for akademisk publisering.

Universitetsforlaget er en av Nordens største utgivere av åpent tilgjengelige tidsskrifter og bøker. Vi har ventet i spenning på arbeidsgruppens rapport som i hovedsak dreier seg om publisering av artikler i tidsskrifter.

Åpen tilgang (open access) innebærer at vitenskapelige artikler gjøres fritt tilgjengelige i digital form. Med dette endres en økonomisk modell for publisering som har eksistert siden 1600-tallet. Mens det tidligere var leserne som betalte for innholdet via abonnementer, er det nå enten forfatteren selv eller hennes arbeidsgiver som må betale det det koster å publisere en vitenskapelig artikkel. Avgiften per artikkel kan være alt fra noen få tusen kroner til over flere titusener.

Skjær i sjøen

Utvalget har i stor grad bestått av forskere og har vært ledet av Torkel Brekke. Jeg synes rapporten er oversiktlig, lettlest og ambisiøs. Den inneholder forslag til nasjonale retningslinjer og konkrete tiltak for å få til en rask endring av norske publiseringsmønstre. I 2015 var 16 prosent av norsk forskning publisert åpent (s. 1), mens rapporten slutter seg til EUs nylig vedtatte mål om full åpen tilgang innen 2020. To tiltak er sentrale: Åpen publisering skal belønnes i tellekantsystemet, og det skal opprettes ett sentralt, åpent arkiv for akademisk publisering. All erfaring tilsier at det første av disse tiltakene vil være langt mer effektivt enn det siste.

Drøftingene i siste del av rapporten viser at utvalget har orientert seg bredt, både nasjonalt og internasjonalt, på kort tid.  Rapporten er retorisk god i det å anerkjenne at overgangen byr på komplekse problemstillinger og en mengde skjær i sjøen. Men det har trolig vært verken tid eller vilje til virkelig å dukke ned i dette. Teksten gjennomsyres av en overfladisk holdning om at ja, åpen tilgang byr på utfordringer, men det vil gå bra.

Dette er en demokratisk utfordring og i siste instans også et spørsmål om ytringsfrihet

Jeg synes det mest problematiske ved rapporten er at den ikke belyser konsekvensene av å flytte betalingen fra mottakerleddet til avsenderleddet. Hva skjer når du må betale for å få publisert det du har skrevet? Dersom du er ansatt på et norsk universitet er det greit; da kan du søke om midler fra det lokale «open access-fondet». Men hvor skal du finne midlene hvis du nettopp har levert doktorgradsavhandlingen, er lokalhistoriker, forsker i et land uten open access-fond (de fleste i verden, for eksempel Danmark og Finland), er psykolog, mastergradsstudent eller forsker på et museum? Dette er en demokratisk utfordring og i siste instans også et spørsmål om ytringsfrihet. Det er paradoksalt at den nye åpne trenden i praksis vil stenge mange ute fra den akademiske dialogen.

Penger og akademisk frihet

Det koster å publisere. Heldigvis er det en gryende innsikt i og forståelse av det viktige arbeidet som gjøres etter at forskeren har skrevet og fått antatt sin artikkel: språkvask, korrektur, setting, filkonvertering og publisering.  Eksport av metadata og søkemotoroptimalisering er nødvendig for at artiklene skal være godt søkbare og i praksis tilgjengelige for et bredt spekter av lesere. I tillegg kommer arkivering og vedlikehold av nettsider der artikler og forskningsresultater skal være universelt utformet (tilrettelagt for funksjonshemmede) og godt presentert, også for kommende nettlesere og maskiner, telefoner og nettbrett.

I Universitetsforlaget har vi allerede forfattere som har opplevd at publiseringskanaler rangeres ut fra økonomiske kriterier, ikke faglige. To av våre forfattere har søkt om støtte til åpen publisering, i dette tilfellet bøker, og de har blitt anbefalt av folk som forvalter open access-fondene, henholdsvis Høgskolen i Oslo og Akershus og Universitetsbiblioteket i Bergen, ikke å velge en internasjonal utgiver eller Universitetsforlaget, men å utgi gjennom institusjonene selv i stedet, siden det er «gratis».

Et bibliotek eller et institutt kan, som bok- og tidsskriftutgiver, velge å skjule sine kostnader ved å legge dem inn i andre budsjetter. Dermed oppstår det et merkelig nytt marked. Skal forskernes valg av tidsskrift eller forlag styres av størrelsen på institusjonens publiseringsfond og fondsforvalternes preferanser? Forskernes frihet til å velge publiseringskanal kan bli svært innskrenket dersom dette spørsmålet ikke tas på alvor.

Nasjonale forhold

Det går tydelig frem av rapporten at her blir det viktig å ta noen spesielle, nasjonale hensyn. Den globale open access-bevegelsen er i stor grad motivert av en frustrasjon over store internasjonale forlags abonnementspraksis. I Norge er derimot økonomien knyttet til vitenskapelige tidsskrift forsvinnende liten og samtidig gjennomsiktig.

Forskningsrådet har bestemt at alle tidsskrift som mottar støtte fra dem, skal være åpent tilgjengelige fra og med 2017. De skal altså legge om i løpet av året. Vi snakker om i underkant av 40 norske tidsskrifter. I kjølvannet følger også Nordisk publiseringsnemd for humaniora og samfunnsfag (NOP-HS) som stiller det samme kravet til de tidsskriftene de støtter, men først fra og med 2019.

Open access handler om samfunnsansvar

Forskningsrådet vil støtte tidsskriftene med inntil 50 prosent. Resten må finansieres på annet vis. Vi i Universitetsforlaget har i mange år arbeidet for en løsning der vi unngår at hver forsker individuelt skal finne midler til hver artikkel.  Det er derfor veldig gledelig å lese på rapportens siste side at utvalget foreslår at «(…) Forskningsrådets publiseringsstøtte inngår som en rammebevilgning og hvor resten av finansieringen løftes opp på et institusjonsnivå basert på en årlig avregning av hver institusjons publiseringsomfang.».

Kollektiv løsning

En slik kollektiv avregning løser mange problemer. For det første vil publiseringslystne forskere ikke bli skremt bort av byråkratiske og tidkrevende søknadsrutiner. Open access har i noen miljøer, for eksempel i de fagdisiplinene som i Norge går under begrepet «realfag», vokst frem som en grasrotbevegelse. Men de fleste humaniora- og samfunnsfagsmiljøene er omleggingen styrt ovenfra.

For det andre vil en kollektiv avregning løse problemet med at forfattere uten arbeidsgiver med publiseringsfond potensielt blir stengt ute. Hvis den norske universitets- og høyskolesektoren er villig til å finansiere bidrag fra indiske Ibsen-forskere og glitrende masterstudenter, kan det demokratiske problemet ved en radikal omlegging til åpen publisering forsvinne for de norske, forhåpentligvis også de nordiske tidsskriftene.

For det tredje kan en slik løsning bidra til at det stoffet som ikke er vitenskapelig (og dermed heller ikke poenggivende i tellekantsystemet), også kan opprettholdes. Mange av de aktuelle tidsskriftene er i seg selv viktige fagoffentligheter: De er institusjoner der fagdebatt utspiller seg gjennom debattinnlegg, essayer, bokanmeldelser og kommentarer. Det er helt avgjørende for den vitenskapelige samtalen, utviklingen og identiteten å beholde disse arenaene.

Open access handler om samfunnsansvar, og det er forpliktelse også vi som et tradisjonsrikt, akademisk forlag tar på alvor. Vi er mer enn gjerne med på å arbeide frem løsninger for åpen publisering i Norge som samtidig ivaretar kvalitet, akademisk frihet og demokratiske hensyn.

Innlegget er først publisert på Universitetsforlagets blogg Ublogg.