Hva blir konsekvensene for forskernes akademiske frihet, om valg av publiseringskanal bestemmes av ledelsen? Og er det greit at ingen har forventninger eller tanker om forfatterens økonomiske interesser innenfor Open Access?
Det er Kunnskapsdepartementet og CRIStin, med Universitets- og høyskolerådet, Forskningsrådet og bibliotekssektoren på lag, som driver utviklingen frem. CRIStin er en departemental node i den digitale utviklingen, lagt til USIT ved Universitetet i Oslo. De forhandler konsortium-avtaler med internasjonale forlag om abonnementsavtaler og lisenser for UH-sektoren, og bygger nasjonale, digitale arkiver og delingsplattformer for vitenskapelig publisering. Sammen med universitetsbibliotekene har de lenge varslet om det ublu internasjonale forleggeriet og den håpløse situasjonen som bibliotekene er kommet i, når de må bruke sine innkjøpsbudsjetter på overprisede «tidsskrift-pakker». Skrekkeksempelet med Elsevier, som i fjor hadde et gigantoverskudd og en profittmargin på 37 %, viser en monopolkapitalist av verste sort.
I dette perspektivet er det lett å ønske Open Access velkommen, og til tross for skepsis til piratkopiering og delingsøkonomi, er også jeg besnæret av ideer og tankegods innenfor «open-science»-bevegelsene. Som universitetsansatt forsker forventet jeg også å kunne lese og bruke vitenskapelige artikler nærmest friksjonsløst, og det var lett å glemme at andre måtte betale dyrt for det samme. Betalingsmurer holder mange gode forskere utenfor, og det virker både urettferdig og kontraproduktivt på forskningen. Spesielt i forskningsfrontene innenfor naturvitenskap, medisin og realfag er det viktig at kunnskap kan deles, brukes og etterprøves raskt.
Alle skriver best på sitt eget språk
Men norsk forlagsbransje er ikke helt sammenlignbar med Elsevier, og løsningen med å droppe salg og abonnementer og hente penger fra finansieringsinstitusjonene, er ikke uproblematisk for forfatterne. Forlagene mister incentiver til å selge, markedsføre og distribuere, og forskere må mer og mer distribuere sine tekster og utvikle sine forfatterskap selv.
Ingen vederlagsmidler
I «gull-modellen» for Open Access er det heller ingen vederlagsmidler å hente for Kopinor eller NFF, og du vil ikke kunne påberope deg rettigheter til kollektive vederlag på dette grunnlaget. Bruken av tellekantsystemene i de pågående endringene skaper samtidig uheldige språkpolitiske virkninger, spesielt innenfor samfunnsfag og humaniora. Alle incitamentene peker i samme retning: bort fra norsk språk, bort fra norske tidsskrifter, og bort fra formidling til en norskspråklig offentlighet. Ifølge Hege Gundersen, forlagsdirektør i Universitetsforlaget, merkes allerede at det er vanskelig å motivere forskere til å skrive lærebøker og fagartikler på norsk. En av årsakene er at de bare rangeres på nivå 1, og det er større sjanse for å få høye publiseringspoeng om man skriver på engelsk.
Men alle skriver best på sitt eget språk, og hvis norsk ikke brukes til å formulere morgendagens kunnskap, vil vi miste det. På et fremmed språk har man også mindre kontroll over fremstilling og formidling. Det er derfor viktig at norske forskere skriver godt norsk og benytter profesjonelle oversettere, når et internasjonalt publikum skal nås.
Tilgjengelighet er ikke lik formidling
Tilgjengelighet er heller ikke det samme som formidling til offentligheten. Selv om forskningens resultater blir digitalt tilgjengelige, er de først og fremst tilgjengelige for spesialister og fagpersoner. Å formidle til et bredere publikum, på norsk, vil fortsatt være en viktig oppgave. Dersom dette ikke belønnes eller dyrkes som del av en profesjonell etos, vil «kontrakten» mellom forskere og samfunnet forøvrig, bli svekket.
Vi må til slutt spørre om den akademiske friheten blir berørt av det som nå skjer rundt akademisk publisering. Når finansieringen skal komme fra universitetene eller forskningsrådene vil det kunne oppstå rivalisering mellom forskningsmiljøer om knappe publiseringsmidler. Det er også fare for at kvaliteten på forleggeriet og redaksjonene går ned, og at vi får mange åpne arkiver for middels god forskning, men vanskeligheter med å finne forskningsfronten. Og vil man egentlig klare å bryte de internasjonale tidsskriftforlagenes økonomiske makt uten samtidig å ødelegge den faglighet og profesjonalitet de står for?
Tore Slaatta er generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.