Spurkland har vevd norsk språkutvikling sammen med historien om farens sykdom. Det er sterkt og vakkert. Stilsikkert og inderlig, men aldri sentimentalt. «Pappas runer» er en bok om savn, anger og om å lytte. Kraften kommer fra nysgjerrigheten for farens kunnskap om runene som viktig byggestein i vårt skriftspråk.
I desember 2017 fikk Marte Spurklands far, den anerkjente runeforskeren Terje Spurkland, påvist hjernekreft. Det gikk ett år før den tok livet av ham. I løpet av dette året gikk far og datter sammen gjennom hans siste manuskript, verket om vårt tidligste skriftspråk slik det fremdeles finnes ristet inn i stener, pinner, benrester og på kirkevegger. Det forteller om de som levde her før oss – og det forteller om oss. Det blir en datters reise inn i farens særegne og fascinerende livsverk om de 24 tegnene som gjorde oss til et skrivende folk.
Men Pappas runer er like mye beretningen om å se den man har sett opp til hele livet langsomt forsvinne. Slik blir boka en fortelling om kjærlighet, lojalitet, fortvilelse, desperasjon. Boka er en minnestein som deler og holder liv i tanker og følelser. Den forteller historier slik runene som ble ristet fremdeles gjør. «Pappas runer» viser hvor mye ord kan bære, hvor viktige de kan være.
I prosalong vil forfatter og idéhistoriker Hilde Østby samtale med Marte Spurkland om døden som kreativ kraft, om magisk tenkning, om runesteiner og hvordan en bok kan være som et minnesmerke. Om vår tidlige skriftkultur og om en reise inn i mørket med håp som hodelykt, og batterier som sakte lades ut.