Klarere avgrensning av privatbruksreglene

Klasserommet er ikke noe privat område, sa Kopinors avdelingsdirektør Hege Døssland på Kulturdepartementets innspillsseminar om ny åndsverkslov.

Høring åndsverklov januar 17.jpg
Statssekretær Bård Folke Fredriksen og avdelingsdirektør Bengt Hermansen mottok innspill fra bl.a. Kopinors Hege Døssland på innspillsseminaret 23. januar 2017. (Foto: Hege Lunde)

Innlegg ved Kulturdepartementets innspillsseminar 23. januar 2017.

Kopinor er generelt positiv til forslaget til ny åndsverklov. Departementet har sett viktigheten av å hegne om og styrke opphavsmannens enerett, og høringsutkastet gir et godt grunnlag for utvikling av kultur som næring og kunst som levevei.

Kollektive forvaltningsorganisasjoner som Kopinor spiller en viktig rolle i kulturøkonomien. På den ene side får brukerne, på en enkel måte, tilgang til hele verdensrepertoaret, og samtidig sikres rettighetshaverne vederlag for utnyttelsen av verkene. Når vi nå har fått mulighet til å underbygge og utdype høringsuttalelsen, vil vi konsentrere oss om kopiering til privat bruk, der det er behov for klarere avgrensning.

Når lisensiering er mulig, og det til og med foreligger avtalelisensavtaler på et område, er det ikke grunn til å gjøre unntak fra eneretten. Både såkalt «personlig yrkesmessig bruk» og kopiering som en enkeltperson foretar i forbindelse med sin utdanning kan enkelt lisensieres, og slik kopiering bør derfor defineres ut av privatbruksbestemmelsen.

Klasseromsundervisning

Enkelte høringsinstanser har tatt til orde for at man bør gå motsatt vei og innføre unntak fra eneretten for kopiering til bruk i klasseromsundervisning, ved å anse slik kopiering som privat bruk. Vi vil sterkt advare mot slike forslag, som bryter med både Bern-konvensjonen og EUs opphavsrettsdirektiv. Unntak fra eneretten, til privat bruk eller såkalt «illustration for teaching» forutsettes snevert definert for ikke å komme i konflikt med rettighetshavernes legitime interesser. Kopiering til privat bruk skal dessuten etter Opphavsrettsdirektivet kompenseres. Så dersom staten på denne måten skulle utvide grensene for privatkopiering og frata rettighetshaverne betydelige lisensierings­inntekter, vil det utvilsomt føre til at staten må kompensere mange millioner kroner årlig i henhold til kravene i EU-direktivet. Det kan neppe være riktig, hensiktsmessig eller sies å være i statens interesse. Vi har tillit til at departementet ser dette og ikke går videre denne veien.

I høringsutkastet opprettholder og forsterker departementet den underlige oppfatningen at klassen skulle være en privat krets når det gjelder fremføring i klasserommet. I rene ord mener vi dette er et krumspring for at skolene skal kunne vise filmverk uten å betale. Dette er ytterst betenkelig, siden det i dag er fullt mulig å lisensiere bruken av slike verk.

Det er uriktig og misvisende å hevde at lærer og elever generelt har «nære og personlige bånd»

Forståelsen av klassen som en privat krets er altså nødvendig for at man skal kunne hevde at fremføring av verk i klassen ikke er en offentlig fremføring. Men det er både uriktig og misvisende å hevde at lærer og elever generelt har «nære og personlige bånd», slik departementet skriver i høringsutkastet. En lærer kan være så mangt – en kontaktlærer, timelærer eller tilfeldig vikar; og elever kan være organisert i klasser og grupper i mange konstellasjoner og på ulike måter. Selvsagt er læreren først og fremst på jobb og skal legge til rette for god undervisning til elevene; det verken kan eller skal være noe privat eller personlig i det. Verken læreren eller elevene er til stede i klasserommet som følge av relasjonene dem imellom; det er undervisningen som er poenget. Departementet bør nå ta ett skritt tilbake og gravlegge tanken om klassen som en privat krets.

Kompensasjon

Så langt om ikke-offentlig fremføring, som altså er noe helt annet enn kopiering til privat bruk. Enkelt sagt krever eksemplarfremstilling tillatelse fra rettighetshaverne, og dersom lovgiver gjør unntak for privatkopiering, skal rettighetshaverne kompenseres. EU-domstolen avsa nylig kjennelse om den spanske kompensasjons­ordningen, som tilsvarer den norske ved at kompensasjonen skjer i form av en statlig bevilgning. Domstolen forutsetter blant annet at det må gjøres en reell vurdering av rettighetshavernes tap ved fastsettingen av bevilgningen.

Vi kan dokumentere en betydelig privatkopiering av tekst og bilder, og vi finner det helt urimelig at dagens kompensasjonsordning kun tilgodeser audio- og audiovisuelle verk. Vi er derfor glad for at departementet i høringsutkastet åpner for at også rettighetshavere til tekst og billedmateriale kompenseres, og vi imøteser oppfølgingen av dette, både i loven og budsjettene.